Luktdiskriminering og lysten til å ”lykkes”

På mandag begynte jeg å lære Pogue å frysmarkere post it-lapper med min lukt med tanke på innlæring av neseprøven (vittringsapportering). Igår la jeg til ”luktfrie” lapper (håndtert med plasthanske). Tanken er å splitte opp øvelsen i to deler, først finne min lukt (og frysmarkere som en midlertidig meldingsform), og senere andre del, nemlig apporteringen. Det kan være bra å trene disse to delene hver for seg med hunder som er veldig glad i å gripe eller bære, så de først blir skikkelig gode på å finne rett pinne før de får lov til å ta pinnen. Her et kveldens økt:

Mens jeg holdt på med dette kom jeg på hvor lett det er å belønne halvbra utførelse (som feks 3. repetisjonen på filmen), fordi jeg selv så gjerne vil at hunden ”lykkes”. (Trolig var gulvet kontaminert av min lukt her, så Pogue ble litt forvirret. Derfor byttet jeg sted til neste repetisjon. Likevel hadde det nok vært lurt å ta bort hunden og begynne på nytt istedet for å la han fortsette etter en kort feilmarkering og deretter usystematisk søk.)
Tilbake til saken, ser man litt mer objektivt på treningen, så er det vel ikke å lykkes å belønne noe som ikke er bra? Det føles nok bra for både trener og hund der og da (for det er jo moro å belønne hunder!). Men i fortsettelsen så kan det være frustrerende å feile hunden eller å måtte gå tilbake for å fikse opp i slurv. Synd å si, men hunden presterer sjelden bedre enn vi har lært den og man får det man forsterker.
Så vi er nok både ”snillere” (mot oss selv og hunden) og mer effektive om vi er mer kresne på hva vi belønner (selv om det gjør litt vondt i hjertet og rykker i belønningsarmen;).

8 reaktion på “Luktdiskriminering og lysten til å ”lykkes”

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *