Jeg tror jeg har dette sitatet fra en kjent meksikaner, men nå gjelder det meg også. For ca 2 uker siden fikk jeg Jen, BC 7mnd. Den første uka fikk hun bli kjent med de andre hundene og være med litt rundt omkring. Hun er en snill og grei hund med en vennlig innstilling til folk og hunder. Hun viser også gode takter i sauehagen. Derimot er hun ikke vant til trening og forsto ikke så mye av det til å begynne med.
Jeg syns denne prosessen der valper (spesielt utrente, litt eldre valper) oppdager belønningenes og shapingens verden er veldig fascinerende. Jeg har hittil ikke hatt en eneste strukturert treningsøkt med Jen. Derimot følger jeg med og belønner bra atferd som hun gjør, alt fra nyttige ting i hverdagen til bevegelser som kanskje kan komme til nytte i lydigheten eller til noe helt annet. Hun har blitt flink til å repetere atferder, og hoppstå er nok favoritten. Sitt, ligg, plukke opp gjenstander fra bakken, dytte nesa i handa, lekebue og rygging er andre ting hun byr på mer eller mindre frekvent. Og alt dette helt uten noen ”formelle” treningsøkter, men for det meste trening i forbifarten mens 5 andre springer rundt oss. Faktisk er det Jen som har trent meg til å trene i flokk. De fleste andre hundene jeg har hatt er mer fokuserte og jobber bedre når jeg er alene med dem. Jen kommer derimot i best treningsmodus når hun og alle de andre kan tilby ulike atferder sammen i flokk! . Jeg aner ikke om det kan være konkurranse, trygghet, observasjonslæring eller noe helt annet som gjør det, men det er ganske morsomt å trene 2-4 hunder samtidig. Da er det også mulig å velge å belønne den hunden som gjør det best, enten den som er raskest, eller belønne ting som hver enkelt trenger å bli bedre på. Feks kan Pax få belønning for å ikke si ”awovovv” når han blir utålmodig, Pogue kan få belønning for å la en av de andre få hente en leke også, Pi kan få belønning for å være mindre forsiktig, mens Jen stort sett får belønning for det meste hun gjør 😉
Dagens inspirasjon er to innlegg til ettertanke fra Susan Garretts blogg: