Svorske jakt- og brukshunder

Jeg må si at jeg er en av mange fornøyde fuglehundeiere i Norge. Å eie en stående fuglehund i Norge er ikke noe oppsiktsvekkende eller spesielt. I vårt naboland i øst derimot er det slettes ikke like vanlig med stående fuglehunder, kanskje med unntak av Nordsverige. Mangelen på fjellterreng og vilttettheten i lavlandet gjør at fuglehund ofte er synonymt med en apportør selv om det også finnes en del spaniels. Setterne som finnes er ofte store røde utstillingshunder med masse pels. I visse miljøer er det et visst hysteri omkring stående fuglehunder. Man ansees for å være temmelig spesiell og den velkjente påstanden at ”jakthunder er sååå utrolig spesielle og helt annerledes enn alle andre hunder og må derfor trenes deretter” er utbredt. Derfor er det ganske behagelig å være fuglehundeier i Norge der folk har en temmelig avslappet holdning til det hele og ikke bruker så mye tid og krefter på å stikke nesen sin borti andres hundehold.

Derimot er det noe helt annet å eie en bruksavlet hund i Norge. Har man en schäfer eller malinois fra brukslinjer uten å være politimann, blir man sett på som en særing som har skaffet seg ut grusomt, ekstremt, barneetende monster bare for å skille seg ut fra mengden. For alle ”vet” jo at slike hunder er farlige og er heeelt forskjellig enn alle andre hunderaser. I Sverige, der SBK har lange tradisjoner, er situasjonen den motsatte. Å ha en schäfer er ikke særlig oppsiktsvekkende og selvsagt er det bruksschäfer dersom man vil ha en stabil og sunn hund.

Det skal ikke være lett å være hundeeier  Og kanskje ikke Norge og Sverige er så like som mange skulle tro…

Selvsagt generaliserer jeg grovt og baserer meg kun på mine egne erfaringer med landene, miljøene og rasegruppene. Men hvem gjør ikke det?

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *